En vakker dag i juni reiste et team fra Bethel på tur for å besøke Ålesund og misjonsmenigheten der. Det ble en helg hvor vi fikk være til velsignelse, men også bli velsignet tilbake.

Det var utrolig kjekt å være på tur, og ekstra kjekt med et team som fungerte så godt sammen. I tillegg til en gjeng fra Bergen hadde vi med oss Tor Ivar fra Sogndal og Mikael fra Haugesund. Alle hadde noe å bidra med, og sammen fikk vi lov til å velsigne menigheten og byen. Noen ledet lovsang, noen ba, noen fikk bilder og ord, noen oppmuntret, noen ledet møtet, og noen delte vitnesbyrd.

Tiden ble brukt til bønn, lovsang og fellesskap med hverandre og med menigheten. Noe av det jeg sitter igjen med er hvor viktig det er for folk å bli sett. Vi fikk komme med bilder og ord til fellesskapet, og det virket som det traff godt, men jeg tror det betydde enda mer for folk at vi tok oss god tid til å snakke med dem, se dem, oppmuntre dem og be for dem.

Vi fikk også oppleve å bli rikt velsignet tilbake. I menigheten ble vi blant andre kjent med en kunstner ved navn Charlie Lant. Han er britisk og døv, og det er vanskelig for ham å få med seg hva som blir sagt på møtene. Han er kunstner og veldig opptatt av barna i menigheten. Han sa at på samme måte som det er vanskelig for ham selv å få med seg alt på gudstjenesten, er det også vanskelig for de små barna. Derfor hadde han malt et vakkert bilde av et barn som ber, for at barna også skulle kjenne seg hjemme i kirken. Dette bildet har han gitt i gave til barna i Bethel Bergen, og vi gleder oss til å vise det fram, og til å finne en god plass til det. Charlie malte også flere av oss på teamet, som var veldig kjekt.

En ting jeg ikke kan la være å tenke på i ettertid av turen, er hvor lett det er å gjøre en forskjell når man er «påkoblet». På teamtur er øynene vidåpne. Man prøver å se hva andre har behov for, hva fellesskapet trenger og hvordan man kan gjøre en forskjell på den korte tiden man er på besøk. Hva om vi gjorde det samme hjemme? På besøk er det lett å se hvem som trenger noen å snakke med – hjemme er det lett for at man glemmer å se etter. På tur er det lett å se hva felles- skapet trenger – hjemme er det lett å bli distrahert av alle planene man har selv. I en ny by er det lett å gjøre en forskjell ved å oppmuntre, be og se mennesker den tiden man er der, men hjemme har vi muligheten til å gjøre en forskjell over tid. Så dette er min utfordring til meg selv, og også til deg: stopp opp litt i hverdagen.

Hvem kan du gjøre en forskjell for i dag? Hvem trenger å bli oppmun- tret eller bedt for? Hva ser du at vi trenger i menigheten vår, og hvor- dan kan vi oppnå det? Vi trenger hverandre, og sammen kan vi bety en forskjell for byen vår.

 - Sigrid Oppheim